BRYGGERI- OG DRIKKEVAREFORENINGEN

Du er her:

(Foto: Aass Bryggeri)

Historien om øl, brus og vann i Norge

Historien om norske bryggerier, brus- og mineralvannsfabrikker, handler om store endringer i norsk politikk, industriutvikling, kultur og åndsliv. Av særnorske grunner har det vært mest rabalder rundt ølbryggeriene, men brus og vannprodusentene er også en del av historien.
  • Skrevet av: Petter Nome
  • Dato: 03.05.2010
  • Skriv ut

Navigér etter emne:   Minstepriser   Avgift eller appelsiner?   Ølmonopol   Forbudstiden   Avgifter. Og nye avgifter   Øl i krig   Sterkere øl, mindre fyll   Ølhund i kamp

Minstepriser
Da Den norske Bryggeriforening ble stiftet i 1902, var det særlig én ting som sto på dagsorden: Minstepriser. Konkurranse var vel og bra, men det fikk være måte på. Den som dumpet prisene risikerte mulkt. Bryggeriene delte også kongeriket i seks kretser, og de som solgte utenfor sitt tildelte område, måtte pent holde seg innenfor en tildelt kvote. Grunntrekkene i den aller første avtalen levde videre helt til 1989, da Bryggerienes Hovedavtale ble oppløst. Kartellvirksomhet hadde blitt et fy-ord og konkurransen skulle være fri.

Avgift eller appelsiner?
Dårlig sprit og enda mer elendig vin flommet inn over landet ved begynnelsen av århundret. Det ble nødvendig å gjøre noe med fylla og alle problemene som fulgte med. I 1913 raste den første heftige debatten om alkoholavgift. Bryggerinæringen var aktiv deltaker i kommisjonen som skulle utrede avgiften og endte sogar på flertallets side. Mindretallet foreslo bl.a. at Norge skulle øke importen av appelsiner, druer og andre eksotiske sydfrukter, ettersom slike fristelser ville få folk til å vende alkoholen ryggen. Kommisjonens arbeid endte i ingenting.

 Ølmonopol
Fra 1908 og utover forsøkte flere kommuner å innføre ølmonopol, og kjøpmennene reagerte voldsomt. De fikk Bryggeriforeningens støtte, men tapte i retten. Ølet fikk tidlig status som prygelknabe i alkoholpolitikken. I 1913 foreslo sosialminister Johan Castberg at passasjerskip skulle nektes å servere øl, mens vin og brennevin var i skjønneste orden. Siden ble det bestemt at kommunestyrene kunne dele ut vin- og brennevinsbevillinger, men si nei til øl. Bryggeriforeningen raste, men til ingen nytte.

Forbudstiden
Fra 1916 ble det forbudt med produksjon, import, salg og drikking av sprit og hetvin i Norge. Snart ble også øl omfattet av forbudet. Forbudstiden ble opphevet i 1926 og kunne kort oppsummeres slik: Kriminaliteten blomstret som aldri før, mange hadde blitt syke og mistet livet av dårlige hjemmebrent og smuglersprit, og ølet kom til slutt ut som den store taperen. Sprit, som var enklere å lage, smugle og selge, vant kampen om de tørste sjeler. I en periode gikk alle norske bryggerier sammen om felles annonsering, med argumenter som tør virke kjent også i dag: norsk bryggetradisjon, norske arbeidsplasser og øl som motvekt mot sterkere drikke.

Avgifter. Og nye avgifter
Fra midten av 20-tallet kom avgiftene på løpende bånd: Alkoholavgift, kullsyreavgift, fortæringsavgift, skjenkeavgift, omsetningsavgift. Mange av avgiftene var angivelig midlertidige, men slike avgifter har en slem tendens til å bli permanente. Avgiftene steg fra år til år, og Norge fikk tidlig verdens høyeste alkoholavgifter. Bryggeriforeningen kjempet hele tiden i mot – uten nevneverdig hell. (I dag er norske ølavgifter 17 ganger høyere en gjennomsnittet i Europa, og troner suverent på verdenstoppen.)

Øl i krig
2. verdenskrig ble en prøvelse, også for bryggerier og øl-elskere. Det ble nemlig vanskelig å skaffe norsk byggmalt. Kreative bryggere forsøkte seg med substitutter som potetmel, rå poteter og potetfnokker, men det slo mildt sagt feil. Med hundretusener av tyske okkupasjonssoldater, økte imidlertid markedet for øl og etter hvert kom det malt fra Danmark og Tyskland. Bryggeriforeningens formann, Th Platou, måtte flykte til Sverige høsten 1941 fordi han hadde innført en heller livsfarlig rapporteringsrutine: Han samlet opplysninger om ølleveranser til tyskerne og sendte dem til London, som dermed kunne regne seg fram til antall og lokalisering av de tyske troppene i Norge. Det ble også snikbrygget bokkøl til Hjemmefronten. Høsten 1943 ble styret i Bryggeriforeningen avsatt og nazistene overtok kommandoen til krigens slutt.

Sterkere øl, mindre fyll
Etter krigen åpnet myndighetene for brygging av sterkøl, i håp om at det kunne selges utenlands og skaffe landet hardt tiltrengte valutainntekter. 9 mars 1949 kom lyst og mørkt eksportøl på markedet. Det slo an. Og straks fulgte en umiddelbar bedring av edrueligheten! Fra 1948 til 1950 sank alkoholforbruket i Norge med 3,6 prosent, mens ølets andel økte fra 22 til 37 prosent. Samtidig gikk tallet på drukkenskapsforseelser sterkt ned. Suksessen førte til at Stortinget opprettet en komité for å utrede statlig monopolproduksjon for øl. Forslaget falt.

Ølhund i kamp
Utover 60-tallet var det, bortsett fra drakampen om stadig høyere avgifter, politisk ro om ølet.  Bryggeribransjen gjennomgikk store omveltninger med nedleggelser, fusjoner og oppkjøp, men holdt likevel lojalt sammen. Fra 1965 og 30 år framover holdt foreningen hoff for politikere, pressefolk og andre ølglade folk i en herskapelig villa på Uranienborg i Oslo. Her ble hedersbevisningen ”Ølhunden” delt ut til fortjente borgere. Da kampen om ølet hardnet til på 70-tallet, ble troppene styrt fra ”Ølets Hus” i kampen mot utvanning av pilsen og forbud mot all alkoholreklame.

Hovedkilde: Øystein Øystå: "Brygg, brus og bruduljer"

Stoff- om brus- og vannprodusentenes historie vil bli lagt ut om kort tid.

Norske bryggerier

Se oversikt over norske bryggerier. Klikk her

Ølskolen

Lær mer om øl.
Klikk her

Send oss dine tips!

Har du en fantastisk matoppskrift du ønsker å dele med andre, eller har du en god ølvits eller pubquiz på lager?


Send oss dine forslag og få dem publisert på drikkeglede.no

Bryggeri- og drikkevareforeningen  |  Næringslivets Hus  |  Middelthunsgate 27  |   Majorstuen  |  Oslo  |   Tlf 23 08 86 94  |  Fax 22 60 30 04  |  info@drikkeglede.no