I det latinsk sprÃ¥ket finnes ogsÃ¥ verbet Bibere, som betyr Ã¥ drikke. Gjennom tidene har dette blitt til Beer i England og Bier i Tyskland.  I Norge hadde vi i middelalderen den samme ordstammen i Bjor som ble brukt pÃ¥ importert øl. Munngodt ble brukt om tynt og lett daglig øl. Men vi kommer ikke frem til øl pÃ¥ denne mÃ¥ten !

Svaret finner vi i gamle indoeurpeiske sprÃ¥k hvor de hadde ordet Olut (gul-brun), dette har gjennom tidene blitt til Alut videre til det norrøne Alu og sÃ¥ til Aul.  Blant de aller første skriftlige overleveringene vi har i  Norge er runesteiner med ordet Alu fra ca 4-500 e Kr.  Dette var nærmest et magisk ord som bl.a ble brukt i forbindelse med rituelle begravelser– altsÃ¥ Gravøl.  I England har ordet blitt til Ale og hos oss til Øl. Det spesielle her er at øl fremdeles heter Olut pÃ¥ finsk, dette kom sannsynligvis inn som et lÃ¥neord fra indoeuropeisk til det finsk-ugriske sprÃ¥ket for veldig lenge siden - og har ikke forandret seg siden.

I følge gammelnorsk skikk ble en hver høytid eller offentlig handling beseglet med en skål øl. Uten denne var hverken et giftermål eller en arvepakt juridisk bindende.
Festarøl, Brudeøl, Barnsøl,Gravøl og Arveøl var navn på slike rituelle handlinger.
Rester av disse ordene har vi fremdeles i dag i det norske Barsel (barnsøl) og det engelske Bridal (brudeøl).

Vikingkongenes mjød var ikke noe øl men honningvin (gjæret honning og vann) og ble kun servert ved de rikes bord. Det meste ble importert fra Tyskland og England.